ritahansenw - Jeg er en positiv jente på 16 år som ikke syntes det er for sent å få en normal hverdag.

Langt og fyldig hår på 4 minutter?

Om du ønsker laangt, fyldig hår er dette ikke umulig! Extensions er som guds gave til alle som klippet seg litt for kort hos frisøren eller for de som ønsker extra lengde og fylde på håret.

Jeg begynte å bruke hairextensions for 3-4 år siden etter jeg klippet håret mitt kort og angret.. Og siden har jeg vært avhengig av langt fyldig hår!

Håret mitt er fra luxushair(sponset), jeg bruker 65 cm clip ons for tiden og kunne ikke vært mere fornøyd.

Håret er silkemykt og av super kvalitet, og ikke minst billig!

💭 selvransakelse

Idag skal jeg dele noe ganske skremmende til dere jenter.

Jeg så nemlig på en youtube film om standarer, både utenom- og i et forhold. Hvor forskjellig gutters synspunkt, og dine egne faktisk er.

Nå skal jeg skrive noe litt provoserende, men viktig!

Du skal ut på fest og fikser deg i flere timer! Du er nå ankommet festen, og du møter på en gutt du interesserer deg for. Du har på deg en kjole hvor ben og utringing syntes, du får kontakt med denne gutten og han virker ikke interessert.

Hodet til nesten alle gutter vil automatisk tenke at dette blir for mye, kler hun seg slik hver dag? Er det slik hun får oppmerksomhet?

Disse spørsmålene som kommer opp i hodet til en gutt er egentlig spørsmål om dine standarer. (Som vi jenter helt klart må bli flinkere til å fortelle/vise!)

Dette er bare tanker i hans hode rundt dine standarer som du aldri får gitt noen forklaring på. Spørsmålene rundt hans usikkerhet på dine standarer er noe som stopper han i å faktisk finne ut av dine standarer, fordi han ønsker ikke snakke med deg.

Dette er bare noe jeg skrev for at du skal tenke litt.

For i det jeg så denne videoen så stoppet jeg opp og tenkte : eh, herregud, jeg har høye standarer.

I videoen ba de deg skrive ned dine standarer, og det ble fortalt at de fleste ender opp med et blankt ark.

Også tenkte jeg å skrive noen ned, og hva får jeg til å skrive? INGENTING.

Jeg sitter her selv litt overrasket.

Du må ikke tenke at å ikke vite hva dine standarer er, er horete eller nedvergende på noen måte.

Du vet hva du finner deg i og ikke, men du klarer ikke å skrive ned hva dine standarer er.

Om du ikke finner ut hva dine standarer er, så er det en stor sjanse for at du ikke får det du fortjener.

Okei, så du kan disse ordene. Men klarer du å sette ord på hva slags kjærlighet, hengivenhet, respekt, ærlighet DU trenger?

Jeg har funnet ut etter å se denne videoen kan gjøre så mye for et vennskap eller et forhold. Det får deres behov til å møtes.

Jeg har tenkt litt lenger, og i et forhold burde man forvente kjærlighet, hengivenhet , respekt , ærlighet og hardt arbeid.

- Vi jenter ønsker kjærlighet ved åpenhet, gode råd og komplimenter.

-Vi jenter ønsker kjærlighet ved nærhet som i kyss og klemmer.

- Vi jenter ønsker kjærlighet ved at en gutt viser at han bryr seg, er glad i deg og/eller elsker deg.

-vi jenter ønsker overraskelser innimellom, en hyggelig melding eller telefonsamtale, spise sammen, gå på kino, få et smykke, få et brev, få noen koselige ord etter en hard dag.

- Vi jenter ønsker ofte bekreftelse for å føle oss trygge, gode ord som får deg til å være trygg på at du er den han vil ha.

- Vi jenter vil ha tid. Vi vil ha tid til å være sammen, tid alene, tid med andre, tid til å snakke sammen og tid til å føle oss verdig til å motta kjærlighet fra noen. For det er vi.

Vidre til ordet hengivenhet, hva er egentlig det. For meg er dette oppofrelse, kjærlighet , målbevissthet, plikt og troskap.

Hvordan ønsker vi jenter å bruke/motta dette i et forhold?

- vi vil ha en gutt som kan være villig til å sette den andre parts behov først, akkurat slik vi ønsker å gjøre for dem.

-vi ønsker at han skal tørre å gå fullt og helt inn for noe.

-ærlighet som det må ligge en massiv tillit i bunnen av hengivenhet, så ønsker vi jenter tillit. For vi ønsker også å gi tillit.

- og til slutt ønsker vi jenter lidenskap og en slags kraft som alltid får et forhold til å gå videre.

Nå skal vi videre til respekt.

Respekt handler om holdninger og det du uttrykker ovenfor en annen person generelt, eller andres meninger eller syn på ting. du kan også respektere en persons handlinger eller meninger. Det betyr ikke nødvendigvis at du er enig i alt personen gjør eller sier, men at du aksepterer at personen er - eller tenker - annerledes enn deg selv.

- vi jenter ønsker at en gutt skal respektere en jentes mening/syn/handling og ikke bli gjort narr av.

- vi jenter ønsker ikke å bli løyet til, for det viser lite respekt. Til slutt finner man det ut. Ikke bare har man undervurdert hjernen og intelligensen din, men man har også mistet respekt ovenfor deg.

-vi jenter ønsker ikke å høre spydige ord om seg selv, uansett hvordan omstendighet.

- vi jenter ønsker respekt ved at handlinger og ord blir til ett.

Vidre til ærlighet.

- vi jenter ønsker at du er ærlig uansett hvor vanskelig det kan være å høre.

- vi jenter ønsker at du er ærlig med omhu også, at man forteller noe på en ordentlig måte.

- vi jenter ønsker at gutter skal stole på deg, fortelle deg ting og holde på hemmeligheter.

- vi jenter ønsker at du skal være ærlig om hva du holder på med, hva dine mål er, hvem du er med og ting du har vært uærlig om før.

- vi jenter ønsker at du er ærlig om du liker noen andre, og gjerne få vite om dette slik at du ikke trenger være utro.

Vi jenter er ikke så skumle som dere skal ha det til, og til dere jenter : ha dine standarer!

Nå setter jeg en strek for min alt for lange selvransakelse...kanskje du burde starte din?

Til dere gutter, helt konkret, les dette:

Vi jenter ønsker at du skal bry deg, vise dine følelser ved kommunikasjon og handling, være ærlig og gi oss den oppmerksomheten og kjærligheten vi fortjener. For om du nekter å gi disse tingene, så vil vi finne noen som kan.

Mine tanker + Giveaway

Jeg har alltid vært anderledes.

I det mener jeg at jeg har oppført meg anderledes, kledd meg anderledes, sminket meg anderledes, likt ting som var litt mere "unormalt" og generelt vært noen som alle så litt rart på før de gikk videre.

Men når jeg tenker tilbake på før så stoppet jeg aldri opp for å rynke pannen over hvordan jeg var i forhold til alle andre. Jeg la merke til det, men det var ikke noe jeg grublet over.

Hvorfor gjør jeg det nå? Er det slik det er å bli eldre, eller er det det at jeg har blitt mere usikker på meg selv...

Alle ting er ikke like lett å forstå seg på selv hvor mye man grubler over det i hodet sitt.

Jeg har det generelt greit. Bortsett fra unødvendige mennesker i mitt liv eller barnevernet .. Det føles akkurat som om at noen mennesker hindrer meg i føle meg normal, jeg pålegges å være anderledes. - selv når jeg ikke vil.

Når jeg først nevner det så skjedde det en helt absurd hendelse igår.

Jeg dro en kort tur på mcdonalds i 2300 tiden igår kveld med noen venner, og fortalte dette til ansatte på instutisjonen jeg bor på.

De ringte politiet og barnevernsvakten og fortalte at jeg hadde stukket av, selvom jeg ikke hadde det. Jeg var nødt til å ringe politiet for å fortelle ting som det var.

Skulle ønske det gikk an å dra en helvetes tur på mc donalds og kjøpe en cheeseburger til 10 kroner uten at politiet blir involvert.

Skulle også ønske at jeg ikke ble truet med å komme på en tvangsparagraf hver dag uten å gjøre noe også. En tvangsparagraf er forresten et vedtak som gjør at de som jobber på instutisjonen har lov til å låse deg inne, holde deg nede i bakken og bruke fysisk makt over deg.

Skulle også ønske at jeg kunne feire jul med nære uten å måtte bevise noe først. Julefeiring kan liksom ikke være en belønning for noe, eller bli tatt vekk om man ikke er flink nok.

Jul skal alle få feire om de har lyst mener jeg... Men hvem bryr seg vel om at sak nr 104326 ikke får feire jul.

Nok deling av mitt anderledes alt mulig nå.

Jeg har forresten lyst til å belønne leserene mine med en giveaway etter over 500 000 lesere! Hvis du ønsker å delta for å vinne tingene du ser på bildene under så må du dele og like dette inlegget på Facebook, og kommentere emailen din (strl til klesplagg) og fornavn i kommentarfeltet.

St tropez selvbruning- calvin klein- weightless bukse-smashbox photo finish

Dolce & gabbana the one herreparfyme- hanz de fuko hårvoks- genser fra stayhard- boy london tshirt

(ikke)Perfekte Norge

perfekte pittelille Norge ...

Du ligger som et lite romvesen uten nese, ører og ben i magen til moren din. Du er ikke et foster enda, men en liten skapning uten form, funksjon, følelser og sanser.

Allerede er det satt planer eller ambisjoner for deg. Han skal bli fotballspiller, akkurat slik som faren var. Kanskje en eiendomsmegler eller lege...du skal gjøre noe stort.

Hun får sikkert blå øyne og blir nok like fort solbrun som moren sin, håret blir nok lyst og nordisk som aldri før.

Hun blir opptatt av skole og sminke og gutter enda senere.

"Åå dette kommer til å bli så bra" "jeg gleder meg til å se deg lille venn" hører du fra utsiden av magen du lever i.

Hos legen er du i magen på ultralyd skjekk og magen du lever i får høre at du er helt normal, perfekt størrelse og lengde. Du får høre ditt kjønn.

Når du blir født snus verden på hodet. Da foreldre og omverdenen må innse at du er er eget individ, du er du med en helt annen virkelighetsoppfattelse enn hva som ble satt for deg. Harde tider som småbarnsforeldre og en bråkete og krevende unge er nok det alle sliter med.

Press, fra alle kanter.

Du skal oppføre deg pent i barnehagen, få venner, si takk for maten og rydde fra deg asjetten. Du skal rydde rommet ditt og holde styr på lekene dine. Du skal høre på de voksne.

Noen år senere skal du være flink på skolen, du skal løpe fortest, du skal tegne finest og lese bra. Du skal gjøre leksene dine og gi finest gaver i bursdager.

Du skal synge finest på skole musikalen dere har i juletider, og du skal bli likt av alt og alle.

Du skal bruke fine klær og stelle håret pent. Du skal møte opp presis og være i alle skoletimer og skal ha aktiviteter på kvelden.

Noen år senere skal du ha noen å sitte med på bussen, du skal ha populære venner og du skal se bra ut. Du skal få 6ere på prøver, og du skal være den alle liker. Du skal være den som får alle til å le, du skal være den alle kan snakke med om alt og stole på. Du skal være perfekt og sjule alle feil.

På hjemmefronten skal du også være perfekt, du skal høre på voksne, bidra i husarbeid, være med å lage mat, du skal ha ryddig rom, du skal bruke ordentlige klær og ha orden i livet ditt.

Når du er voksen skal du ha en utdanning, en god jobb som du presterer bra på, et fint hus, en hund, barn, god mat på middagsbordet, en bil, en båt, en hytte, du skal ha familiemiddager og feire tradisjonelle høytider. Du skal ha utlandsferier folk blir sjalue på. Du skal vise din beste side akkurat som om at det ikke finnes noen negative.

Og det største presset av alt, er at du skal være glad.

Helt fra du er liten er ting bestemt, fastslått. Presset ligger på alle i vårt lille land. Barn, voksne og ungdommer.

Vi gjør dette til vårt samfunn, vi lager våres egne grupperinger der vi kaster ut mennesker fra vårt samfunn og nekter å ta de inn i varmen igjen.

Det er jo fint, i et slikt i-land vi bor i skal alt virke perfekt, det skal VÆRE perfekt. Dette kan være en bra ting, fordi det er en plan for alle i samfunnet- og man vet at hvis man ikke følger dette så blir du kastet ut fra samfunnet.

1.Du blir født

2.starter i barnehagen-får venner.

3.starter på barneskolen og oppfører deg bra. Lærer å lese å skrive.

4.starter på mellomtrinnet og der må du vokse opp til å bli ungdom.

5.starte på ungdomsskolen der du får bra karakterer, møter opp i alle timer og skal se bra ut og være sosial i form av venner og fritidsaktiviteter.

Du skal også vite hva du skal bli.

6. Videregående

7. Vidre utdanning, lærling eller jobb.

8. Egen bolig

9. Fast jobb

10. Samliv

11. Barn

12. Få bra med pensjon.

13. Død

Se for deg, du går i 1 klasse på barneskolen og får deg ingen venner.

Du bor ikke med foreldrene dine, men syntes det er normalt for det om.

Du har et fødselsmerke i pannen som folk erter deg for.

Du er annerledes og liker annerledes ting. Du liker ikke å leke, du liker hest og får derfor få venner. Så lite skal til for å bli kastet ut av samfunnet vårt.

At du ble ertet og ikke fikk noen venner gjorde kanskje at du ikke fullførte hverken ungdomskolen eller videregående skole- som igjen gjorde at du ikke fikk jobb. Vidre derifra klarte du ikke få deg egen bolig.

Dette grunnet at du ikke var normal?

Utseende press, perfeksjon press, presteringspress, utdanningspress, jobb press, yrke press, samlivs press, sosialt press.... Få dette til å gå rundt medfører unødvendig stress.

Jeg ser Norge på antidepressiva og angst medisin med smertestillende for nakken.

Oppvekst + Skole og utdanning og hva det innebærer sosialt og av konsentrasjonskapasitet er DEN VIKTIGSTE delen for at man skal få en bra fremtid i Norge. Av skole har jeg personlig lært en ting. Og det er at jeg aldri kommer til å være bra nok for noen og at jeg ikke får noen fremtid og at jeg burde frykte å falle ut av samfunnet og hva alle andre holder på med.

Den ene tingen jeg gjerne skulle likt å sett blitt lært bort på skolen er hvordan man takler press, hvordan samfunnet vårt er, hvordan man behandler andre og hvordan få bedre selvtillit.

Det blir ikke lært bort, for det må du lære selv. Og for noen, er det kanskje ikke det beste og vil føre de på en utrolig dårlig vei som ikke alle kommer seg ut av.

Jeg personlig har gått på mange skoler, bodd mange steder, sett grupperingen av fattige mennesker, normale mennesker og suksessfulle mennesker. Jeg har lært så mye, på godt og vondt.

Jeg er ung, hverken gikk jeg ferdig 10 klasse eller videregående skole, selvom jeg prøvde hardt.

Jeg sliter med å få jobb, og negativiteten rundt meg fordi jeg ikke har gått på skole har jeg merket godt.

Jeg er liksom ingen ting lenger, fordi jeg skiller meg ut for mye fra det perfekte Norge.

Av alle ting steller jeg meg "for" mye, jeg engasjerer meg "for" mye, "fokuserer for mye på ting som ikke er viktig", "jeg tar ikke ansvar ettersom jeg ikke går på skole"- men jeg betaler min egen mat- mine egne ting, jeg bor ikke med foreldrene mine... Jeg snakker "for mye" og "for fort"...

Jeg tror virkelig ikke på at jeg "ikke kan bli noe", jeg tror ikke på at noen kan bestemme at ting skal være slik for MEG..

Som vanlig vet jeg fortsatt ikke hvor jeg skal hen med dette inlegget..det er bare ting jeg tenker på kl 03:52 på natten innimellom...

Vet noen om ledig jobb?(:D)

Tenker du nå?

Dette er en tekst for deg som ønsker å tenke.

Jeg sitter nå, i 2015 den 20 september kl 01:13 og tenker...

Jeg tenker på alt. Tror de fleste pleier å ha noen dager i livet sitt der barndommen går i reprise i det slitne hodet, der du setter spørsmålstegn foran hvordan fremtiden vil se ut, der den minste ting blir kvernet og skvist på i hodet. Der alle tidligere hendelser og valg blir gjort om til spørsmål der du spør deg selv ; hva ville blitt annerledes om jeg bare hadde gjort det eller det istedenfor...

Hvorfor gjorde jeg det?

Hva fikk meg til å gjøre slik jeg gjorde?

Du tenker ofte dette fordi det er noen ting du kunne dødd for å gjort annerledes. Du angrer så fælt...

Alt blir dårlig av denne tankegangen, og det er du klar over. Men du klarer fortsatt ikke endre dette... Du klarer ikke, du vil ikke og du forstår kanskje ikke helt hvordan du skulle fått det til heller..

På toppen av det hele så forstår ingen. Klart de gjør, men i ditt hode så forstår ingen. Du sier til deg selv at ting ikke ordner seg for deg, selvom du egentlig sitter med et kjempestort håp om at det skal gjøre det.

Du og tankene dine sier imot hverandre, og prøver å nekte for at du og tankene er DU. De prøver å være to forskjellige ting som stadig skal jobbe mot hverandre, isstedenfor med hverandre slik som de egentlig skal.

Du kan sitte i tankene i flere år, det er som en sykdom- og kanskje det egentlig er det?

Jeg tenker på den gangen i barnehagen når jeg ble dyttet til av en gutt fordi han tok husken min og nektet meg å gi den tilbake og jeg ga meg ikke på flekken! Jeg ble kjempelei meg og sluttet ikke å prøve uansett hvor lei meg jeg var. Og det var ingen som hjalp til da. Kanskje det var fordi jeg ikke spurte?

Det får meg til å tenke på hvor sta jeg var... Og hvor sta jeg er enda. At jeg alltid har kjempet alene, selvom jeg har blitt så sliten og nedenfor av å gjøre det...nekter hjelp av noen i hver lille ting. Fordi om jeg klarer det så skal ingen stjele den gleden, og si at se gjorde mere enn jeg gjorde.

Jeg tenker på hvorfor jeg er så opptatt av at ingen skal stjele gleden fra meg... Det er kanskje fordi jeg har følt meg liten før... Alle har det, noen mere enn andre. Kanskje det er fordi ingen likte meg når jeg var yngre...jeg var muligens for intens... Men igjen fordi jeg var så sta, jeg ville lykkes...men ingen visste det på den tiden- ikke engang jeg.

Vidre går hodet mitt i ring vidre og vidre derifra. Men hvorfor følte du deg liten? Hvorfor, hvorfor, hvorfor...

Jeg tenker på om jeg egentlig syntes Norge som egentlig ikke klarer å ta vare på sine egne er bra nok for flyktningene man ser på nyhetene, noen av de flyktingene som kommer til Norge. Eller er det jeg som ikke er bra nok for Norge? Ikke vet jeg

Jeg lurer også på hvorfor jeg ikke kan motta mms, det er sykt irriterende...

Jeg tenker på hvor Mange som sitter i et dårlig hjem, hvor mange som blir tatt med av barnevernet, og jeg tenker mest på de som får det dårligere etterpå...

Akkurat nå tenker jeg på at det er litt fantastisk at hodet ikke bare slår seg av eller slutter å funkere når det er for mye som skjer på en gang, slik som en datamaskin gjør.

Det er vel kanskje fordi hodet ikke er laget slik at det bare skal slutte? Eller...nå skrev jeg det akkurat som om at jeg ikke visste dette fra før av. Hjerne ER laget slik... Og det forvirrer meg. Det ser ut som om at alt forvirrer meg for tiden. Fordi i mitt hode er det så mange svar på alt, og jeg må selv finne ut hvem som er lurest...

Blar frem og tilbake i bildene på telefonen min, bare for å se hva jeg tenker om hvert bilde og hvert øyeblikk. Og da fungerer hjernen min annerledes... Da får du en reaksjon bare, fordi du kan se tingene på en måte.. Jeg smiler, eller ler...eller ingen reaksjon. Hvorfor gjør jeg det?

Hvis man lærer seg å forstå hvordan hjernen sin fungerer, vil den da hjelpe deg mere?

Nei. Overhodet ikke(ha-ha, overhodet) morsomt, vet ikke om noen forstod den egentlig men.

Av en eller annen grunn prøver jeg å nå noen... Jeg er ikke helt klar over hvorfor selv, kanskje er det fordi jeg føler jeg har noe å si..

Kanskje ikke til alle. Men til tenkende-merkelige mennesker som meg? Må være noen flere slike ..

Jeg vet ikke helt hva meningen med dette inlegget er...men om du fortsatt leser tenker jeg du vil høre noen oppdateringer i mitt liv. Og om du ikke vet hvem jeg er, så er jeg hun på snart 17 år som bor på en instutisjon, som søkte etter et annet sted å bo- og plutselig var på tv med over en million mennesker som så det... Ja...joa.. Oppdateringen om hun er egentlig ganske kjedelig. - hun bor på samme stedet, hun er med de samme folkene, hun bruker tid på det samme, hun droppet ut av skolen for andre gang og er jobbsøkende. Faktisk er jeg fornøyd med det sånn, bortsett fra bosituasjonen da-såklart.

Har kommet litt lengre iallefall.

Nå som du har lest dette inlegget.. Tror jeg du forsto at det ikke har så mye mening..eller har det det?

Hvorfor rømmer barnevernsbarna?

Det er tusenvis dokumenterte rømninger fra fosterhjem og institusjoner iløpet av et år uten at resten av befolkningen tenker noe over at dette i det hele tatt skjer. 


Jeg vil snakke i hovedsak om barnevernsinstitusjoner i dette innlegget for å fortelle dere litt om mine erfaringer, og andresDet blir skrevet om dødsfall, rusmisbruk og seksuelle overgrep mens ungdommer fra ulike barnevernsinstitusjoner har rømt. Politiet kritiserer barnevernet, mens barneverns-advokater i samarbeid med barnevernsledere forsvarer barnevernet med å fortelle at de jobber raskt med å finne tilbake ungdommene. Tok meg tid til å søke opp tilfeller av dette i media, og der fant jeg dette.



Her kan dere se noen eksempler på at JO, dette skjer. Og JO, det skjer ofte... Nesten hver dag.
Men hvorfor står det ikke noe om hvorfor? Finnes det mennesker på flukt i Norge? Vårt lille gode og trygge Norge?
Ja, ja det gjør det. Det er barn og unge på flukt, fra barnevernet? Fra problemer? Fra utrygghet?

Hvordan gir dette mening, "hvorfor vil disse barna rømme og utsette seg selv for flere dager og netter/ måneder uten mat, penger, trygghet og tilogmed kan risikere og sove ute!" Disse barna må være gale tenker du kanskje, "disse barna må passes bedre på",  "de trenger strengere regler" sier de.





Jeg, Rita Hansen(avisjenten, hun som lagde den bloggen og snakket på God morgen Norge angående bloggen sin) har vært på rømmen, samme med over 759 andre barnevernsbarn. Det står skrevet i media om farlige, ustabile, gale og umodne ungdommer som ingen klarer å holde styr på. I et innlegg av aftenposten har de fortalt om en rømning der politiet stiller spørsmålet : Hvorfor klarer ingen å holde styr på disse ungdommene? 

Jeg har gått flere dager uten mat, og jeg har sovet ute. Men jeg har også hatt det fint. Jeg har fått nye klær og spist biff på restaurant med en hyggelig familie i nettverket mitt. Jeg har også vært på kino med venner, overnattet hos venner, grillet marshmallowes i peisen,  vært i familieselskaper og bursdager.

Noen ganger må man sove ute og gå uten mat for å lære og sette pris på ting. Og andre ganger trenger man å rømme for å huske hvordan det er å ha det fint. Begge deler er lett å glemme, alt for lett.



Barnevern og politi vil alltid følge "detverstesomkanskje-regelen" og det er forståelig ettersom de har hørt om voldtekter, dødsfall, rusmidler og vold når ungdommer er på flukt. Men ettersom ungdommene på flukt er villig til å utsette seg selv for alt dette, da må det være en sterk grunn og en trang til å gjøre noe som likevel får disse kidsa til å gjøre dette. 

Jeg har vært på "rømmen"...(kall det hva du vil), og jeg har aldri fått spørsmålet om HVORFOR jeg rømmer. Noe som må være det viktigste å spørre om i en slik situasjon. Jeg personlig har aldri dratt fra institusjonen jeg bor på med mål om å aldri komme tilbake eller være borte mange måneder for å si det slik. Jeg har pleid å være borte 2-6 dager, for å så komme tilbake av meg selv. 

Du som leser sitter kanskje med to tanker i hodet. Enten tenker du "Men Rita, nå har jeg lest helt hit og jeg har enda ikke funnet svaret på spørsmålet på overskriften din" eller så tenker du at du kan tenke deg til svaret selv.

Uansett vil jeg fortelle hvorfor jeg eller folk jeg personlig har snakket med rømmer fra barnevernet. Barnevernet som skal verne barna og gi dem omsorg. Men først vil jeg komme med en liten sammenlikning av ungdommer som bor hjemme, og ungdommer i barnevernet. Mitt syn på min situasjon iforhold til andre ungdommer sin situasjon.

De er ungdommer. vi er lovbrytere.
De er normale, vi er outcast.
De er familie, og vi er glemt.

Barnevernsbarn vs hjemmeboende har for store forskjeller. De smaker alkohol og får husarrest. Vi har "rus og alkoholproblemer". De blir tilgitt, og vi har aldri fått en sjanse. 

De går hjem å får normalitet, omsorg og trygghet. Vi stikker av, flykter for å få dette.

Jeg har fortalt ledere ved TUA, tiltak for ungdom Agder - at jeg ønsker omsorg. Som svar fikk jeg at hus, strøm, vann og mat er omsorg. Jeg ristet på hodet og gikk og la meg. Jeg kunne vært helt uten tak over hodet i bytte mot litt omsorg til tider.
Være med i familiemiddager igjen, bli invitert i bryllup og bursdager igjen. Men istedenfor sitter jeg på en institusjon jeg ikke kommer ut av med mindre jeg går til sak mot barnevernet, der det er forskjellige ansatte hver fjerde dag slik at man aldri har det stabilt rundt seg. Man vet aldri om man kommer til å se dette mennesket igjen, og man kan ikke kontakte de på noen måte fordi det strider mot loven...og hvem vil vel ta med seg jobben de lever av hjem? I dette menneskestyrte systemet er vi bare et nummer på et papir, sak 34 987. En jobb, en sak. Men jeg vil fortelle disse menneskene som styrer alt, politikere, barnevernsledere, saksbehandlere og barneverns ansatte - at vi er så mye mer enn det- vi er mennesker, vi er ungdommer, vi har en sjel og en personlighet som skal tilpasses. Og institusjoner er slettes ikke laget for alle. Men hva gjør vi med disse? 

Om vi bruker meg som eksempel så er jeg glad i hår og sminke og sånn. Jeg er glad i dyr, spesielt hest etter en utrolig fin oppvekst med det. Jeg er musikkinteressert og liker å synge. Jeg er sta, men glad. Jeg er voksen og reflektert(til å være ung). Jeg er sosial, har mange venner. Jeg er glad i mennesker og har en kjæreste. Alt dette skal man kunne ta med i min beskrivelse etter behov. Jeg har behov for å være sosial, jeg har behov for å ha en fritidsaktivitet, jeg har behov for å ha en interesse,, jeg har behov for å stå på mitt, jeg har behov for å være glad, jeg har behov for at noen skal høre på tingene jeg har å si ettersom jeg er moden, jeg har behov for å ha mennesker å være glad i, og at mennesker skal være glad i meg. Jeg har behov for å tilbringe tid med kjæresten min. Jeg har behov for å være normal, og være en del av noe. Jeg har behov for mat. Jeg har behov for at voksenpersonene rundt meg skal gå over ens med vennene mine, kjæresten min og broren min. 










Dette hadde jo vært fint det, men i praksis har jeg erfart at det er vanskelig for barnevernet og tilpasse en hver ungdom sine behov. Jeg spør jo om mye.. Jeg kan ikke ha hesten min i hagen når jeg bor i et boligfelt i Bærum, og jeg kan ikke vekke naboen med syngingen min midt på natten, barnevernet vil jo hindre meg i å være med kjæresten min, jeg kan ikke være glad hele tiden, jeg kan ikke forvente å bli hørt i alt jeg sier og det ER vanskelig å være normal når man må forholde seg til hvordan en institusjon skal være. Istedenfor kommer politiet hjem til bestevenninnen din når du er der i familie-bursdag der venninnen min og moren hennes feiret bursdag sammen. Istedenfor truer de foreldrene til kjæresten din med politiet. Istedenfor truer de kjæresten din med anmeldelse fordi han er 4 år eldre enn deg, selvom det ikke er noe galt i det. Istedenfor kommer institusjonsansatte inn til familien til venninnen din og forteller moren hennes at det er forbudt å sove hos andre. Istedenfor nekter de deg å dra ut av huset, og truer med å ringe politiet om du går. Isstedenfor nekter de deg å dra på besøk til kusinen din fordi hun bor for langt unna. Og de nekter å kjøre deg til stedet du vokste opp på fordi de ikke gidder 
å kjøre så langt.

Det ER vanskelig å få gjort noe med situasjonen man er i, og det er ikke alltid barnevern og ungdommer er enig i hva som er det beste for barnet. Så nei, jeg har ikke "fått" en familie enda, fordi barnevernet ikke mener det er det beste for meg.


Kjære barnevernsledere, politi, barneverns ansatte, saksbehandlere og barnevernsvakter i alle kommuner. Ungdommer i barnevernet rømmer fordi de ønsker normalitet, trygghet og omsorg som de ikke får der de er blitt plassert. 



ALT PÅ STELL

 

 

Alt jeg sier nå er mine meninger, er ikke helt sikker på 100% statistikk i det jeg snakker om, det viktigste er at man får med seg meningen. Du som leser har hundre prosent rettigheter til å kommentere akkurat det dere mener, og dette er et innlegg fri for tolkninger.


Klokken er 01:20 presis, har musikk på øret. Jeg hører onkelp rappe om folk som meg, og at en dag så har vi alt på stell. Jeg skriver på et notat på telefonen og jeg skal poste dette imorgen. Jeg tenker på onsdag , da skal jeg på godmorgen Norge i 8 tiden og snakke litt angående innlegget jeg skrev på denne bloggen. Jeg skal være et ansikt på noen av barnevernskidsa som venter på noe de ikke vet hva er. Vi er kidsa som er tålmodige fordi vi vet at det er over 1000 andre prioriterte i køen. Kanskje 50 av disse vil få et fosterhjem i riktig tid. Over 500 andre blir plassert i beredskapshjem for å vente der i et "midlertidig" fosterhjem. Noen av de blir igjen plassert på instutisjon enten pga problemer de har kommet seg i etter å ha vært tolmodige for lenge. Noen havner der uten grunn, og andre er gitt opp. Noen av disse får igjen flytte hjem, et annet sted eller de er heldige å får en fosterfamilie eller familie hjem. Mens det kommer til å være noen som meg, som sitter å har et ønske om å ha normalitet til tross for omstendighetene.
Disse kidsa får høre igjen og igjen at alt kommer til å ordne seg. Samtidig får de høre om og om igjen at de har større risiko for å havne i rusproblemer, kriminalitet eller fattigdom/arbeidsløshet. Med en gang man forteller at man er barnevernsbarn så ser man hva mennesker er, på godt og vondt. Noen vil fortelle deg negative ting, se på deg rart og dømme deg. Andre vil ta avstand. Og andre vil være støttende gode mennesker som er der for å gi deg råd på veien.



Jeg husker jeg var ny på en ungdomsskole der det var et annet barnevernsbarn i klassen jeg havnet i. Han var veldig pratsom, noe folk så ned på etter som han virket oppmerksomhets søkende. Folk plagde han, fryste han ut av gjengene sine og snakket stygt om han til andre. Jeg syntes da denne kiden virket mye hyggeligere enn de andre ettersom det var de andre som snakket stygt, mens han ville alle alt godt. Han havnet ofte i argumenter med andre, noen ganger i slåsskamper. Han havnet i argumenter fordi han sto på sitt, han var desperat i å være sikker på at han ble hørt i det han sa. Om så det var en vits, eller et av hundre andre samtaleemne som kommer opp i et tiende klasse rom. På den tiden forsto jeg ikke helt hvorfor han aldri ga seg.
Men nå er jeg bedre rustet til det. Jeg har nå sittet rastløs på en Institusjon hvor jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg, jeg har gjort alt for å bli hørt.

Jeg har kjempet, selv for de små tingene. Og nå er det jeg som nekter å gi meg. Denne gutten ble ofte vist vekk fra skolen, der han tryglet om å bli istedenfor å dra hjem før. Elevene og læreren reagerte og det var som å se han bli buet ut av klasserommet gang på gang. Den ene gangen så jeg at noe var galt, han havnet i bråk på skolen og var utrolig nedenfor. Han satt alene i gangen og jeg satt meg ned ved siden av han og spurte om hva som EGENTLIG foregår for tiden, er sjelden folk spør hvordan det virkelig går spør du meg. Det er liksom ett overfladisk "hei! hvordan går det med deg da" når man møter naboen eller en bekjent på butikken. Der man ofte får et svar som "jo, det går bare bra det! med deg da?". Såklart kan dette stemme noen ganger. Men jeg tenker at det å spørre noen innimellom om hvordan det egentlig går - der det ikke er noe galt, er så mye bedre enn et overfladisk spørsmål til noen som virkelig trenger å snakke. Han holdt seg fortvilet og nedenfor på pannen der jakkeermet krøllet seg litt oppover. Jeg la merke til at håndleddene var rispet opp dypt, og at han hadde en kul i pannen. Jeg spurte han om hvordan det egentlig går, og jeg forklarte at det ikke var vits å fortelle meg at det gikk "fint". For det kunne jeg se på en mil avstand at det absolutt ikke gjorde. Han fortalte at faren ikke var så grei, at barnevernet ikke hørte på han lenger og at han er i ferd med å gi opp alt. Jeg så han i øynene og sa at han skal få det bedre på skolen fra nå av, at han kan snakke med meg og at han skulle slippe å sitte alene på skolen. Jeg reiste meg opp, tok han i hånden og dro han opp fra gulvet. Så spiste vi lunch sammen i storefri. Denne gutten har jeg fortsatt kontakt med. Jeg var kanskje ikke i helt lik situasjon, men jeg så det. Han er en av mange jeg ønsker at skal ha det bedre, at skal bli hørt og sett. Ønsker han alt godt. Han gjorde så mye for å bli sett og hørt, men folk så ikke på det som noe annet enn å være en som lager mye bråk. Ingen så noe. Jeg har også vært der hvor ingen ser og ingen hører, i en litt annen setting.





Det å leve i en egen verden der du ikke kan stole på noen, ingen hører, ingen ser, ingen føler det du føler. Det tror jeg både folk i og utenfor barnevernet kan kjenne seg igjen i. Der du så gjerne skulle ønske at noen kunne se det lille ingen andre ser...

Der alle andre ser ut til å gå med smilende masker, der du ikke vet hvordan du skal få din på igjen. Jeg har fått meldinger av over 100 tidligere barnevernsbarn, folk som aldri ble sett av barnevernet, barn og ungdommer i barnevernet akkurat nå og folk i min situasjon. Der de ønsker å fortelle meg sine historier, sine meninger og råd videre for meg.

Alle dere ønsker jeg å takke så utrolig mye, for som mange av de fortalte meg i meldinger og gutten jeg snakket om istad så følte alle at de var alene om det.Det gjør ikke jeg lenger, og det føles bra. Det er fortsatt muligheter i min situasjon og dette må jeg benytte meg av. Jeg må bruke rettighetene mine.
Fikk en melding der det sto "Du kjemper din sak, og jeg kjemper min. Men om en blir hørt, så hjelper det alle. Hilsen tidligere barnevernsbarn."


Så jeg vil stå på mitt, det har dere alle motivert meg til. En vakker dag har vi alt på stell. Takk for all støtte!

SØKER EN FAMILIE

Jeg er Rita Hansen og jeg er en jente på 16 år. Jeg har bodd under barnevernet i 14 år, og har vært på barnehjem, beredskapshjem og fosterhjem. Jeg bor nå på en barnevernsinstitusjon på en "omsorgs paragraf". Her har jeg fått vite at jeg skal bli i to år til, til jeg er 18 år og skal ut helt alene i verden. 

Vel det høres ut som en mye slit og jeg skjønner om du slutter å lese akkurat her.

Jeg er også en positiv jente som alltid smiler og ler. Jeg ønsker en normal hverdag, i en helt normal familie. Leter ikke etter noen "perfekt" familie eller voksenpersoner, jeg leter etter et sted jeg kan kalle hjemme og føle normalitet. Jeg ønsker å være med på familiemiddager og vite at jeg har noen 100% å feire jul med, både nå som 16 åring, og senere når jeg er kanskje 24.. Barnevernet sier det er for sent å lete etter fosterhjem, der fosterhjemstjenesten er laget for å være voksenpersoner som skal være som din "mor og far". Jeg vet at personene jeg søker etter ikke skal være min mor, eller min far. Men at disse menneskene kan være hjemme for meg, og ta et omsorgsansvar.
At disse menneskene kan være gode mennesker å ha for meg før jeg skal ut i voksen livet. Jeg har prøvd alt, og dette blir siste gang jeg prøver å få normalitet i hverdagen før jeg ender opp med å flytte ut uten noen mennesker rundt meg. 

Prosessen kan være så enkel at jeg møter noen hyggelige mennesker, og bruker tid på å bli kjent med de. Dersom(forhåpentlighvis) dette funker, så kan jeg komme på besøk noen helger. Ser man at dette også går fint, så kan det være et alternativ å flytte inn om det passer for alle parter... Oppfølging og tilskudd får man av barnevernet.

Ja.. jeg er fult klar over at jeg spør om jeg kan flytte inn, eller om du kjenner noen jeg kan flytte inn til. Dette er et stort spørsmål, men jo jeg spør.
Ja..jeg er fult klar over at å lage en blogg for at folk skal se dette virker rart. Men det er slik det er.







Om du som leser lurer på noe, ønsker å si noe, hva enn det måtte være
 kan du ta kontakt på 400 78 378. 


Jeg er en jente på snart 17 år som dere kanskje har sett litt i media angående min historie innenfor barnevern og et søk om et sted å bo. Mine hjertesaker er vanskeligheter i hverdagen, barnevern og barnevernsbarn, fysisk og psykisk helse, tanker og tankegang, hår og sminke er jeg også ekstremt opptatt av.


+Legg meg til som venn

Søk i bloggen


Design av

missindecisive
hits




DESIGN > REDIGER > MALER > INNLEGG



Mine tanker + Giveaway (ritahansenw)

Mine tanker + Giveaway

Jeg har alltid vært anderledes.

I det mener jeg at jeg har oppført meg anderledes, kledd meg anderledes, sminket meg anderledes, likt ting som var litt mere "unormalt" og generelt vært noen som alle så litt rart på før de gikk videre.

Men når jeg tenker tilbake på før så stoppet jeg aldri opp for å rynke pannen over hvordan jeg var i forhold til alle andre. Jeg la merke til det, men det var ikke noe jeg grublet over.

Hvorfor gjør jeg det nå? Er det slik det er å bli eldre, eller er det det at jeg har blitt mere usikker på meg selv...

Alle ting er ikke like lett å forstå seg på selv hvor mye man grubler over det i hodet sitt.

Jeg har det generelt greit. Bortsett fra unødvendige mennesker i mitt liv eller barnevernet .. Det føles akkurat som om at noen mennesker hindrer meg i føle meg normal, jeg pålegges å være anderledes. - selv når jeg ikke vil.

Når jeg først nevner det så skjedde det en helt absurd hendelse igår.

Jeg dro en kort tur på mcdonalds i 2300 tiden igår kveld med noen venner, og fortalte dette til ansatte på instutisjonen jeg bor på.

De ringte politiet og barnevernsvakten og fortalte at jeg hadde stukket av, selvom jeg ikke hadde det. Jeg var nødt til å ringe politiet for å fortelle ting som det var.

Skulle ønske det gikk an å dra en helvetes tur på mc donalds og kjøpe en cheeseburger til 10 kroner uten at politiet blir involvert.

Skulle også ønske at jeg ikke ble truet med å komme på en tvangsparagraf hver dag uten å gjøre noe også. En tvangsparagraf er forresten et vedtak som gjør at de som jobber på instutisjonen har lov til å låse deg inne, holde deg nede i bakken og bruke fysisk makt over deg.

Skulle også ønske at jeg kunne feire jul med nære uten å måtte bevise noe først. Julefeiring kan liksom ikke være en belønning for noe, eller bli tatt vekk om man ikke er flink nok.

Jul skal alle få feire om de har lyst mener jeg... Men hvem bryr seg vel om at sak nr 104326 ikke får feire jul.

Nok deling av mitt anderledes alt mulig nå.

Jeg har forresten lyst til å belønne leserene mine med en giveaway etter over 500 000 lesere! Hvis du ønsker å delta for å vinne tingene du ser på bildene under så må du dele og like dette inlegget på Facebook, og kommentere emailen din (strl til klesplagg) og fornavn i kommentarfeltet.

St tropez selvbruning- calvin klein- weightless bukse-smashbox photo finish

Dolce & gabbana the one herreparfyme- hanz de fuko hårvoks- genser fra stayhard- boy london tshirt


  6 kommentarer i "Mine tanker + Giveaway"

Postet av: Ingvild Storm
XS

ingvildstorm@gmail.com :))
03.11.2015, 18:58
Postet av: Veronika
S/M

veronikaer97@gmail.com <3
03.11.2015, 19:07
Postet av: Soran
S

Hondansx1996@Gmail.com
03.11.2015, 20:03
Postet av: Marthine
Marthine

Mail: marthinenordbo@hotmail.no

Weightless buskse: XS

Calvin klein undertøy: S

Stå på, Rita :-) Heier på deg!
03.11.2015, 20:31
Postet av:
Mail: ronjaisabel@live.no

Weightless buskse: S

Calvin klein undertøy: S
03.11.2015, 21:13
Postet av: vilde mari torgvær
S i gensere eller xs i bokser ble så trist av å lese dette det er på en måte sånn det er for meg å
12.11.2015, 18:25

Skriv en kommentar


Her kan du skrive om deg selv og bloggen din.

+Legg meg til som venn

Søk i bloggen


Design av

missindecisive