ritahansenw - Jeg er en positiv jente på 16 år som ikke syntes det er for sent å få en normal hverdag.

ALT PÅ STELL

 

 

Alt jeg sier nå er mine meninger, er ikke helt sikker på 100% statistikk i det jeg snakker om, det viktigste er at man får med seg meningen. Du som leser har hundre prosent rettigheter til å kommentere akkurat det dere mener, og dette er et innlegg fri for tolkninger.


Klokken er 01:20 presis, har musikk på øret. Jeg hører onkelp rappe om folk som meg, og at en dag så har vi alt på stell. Jeg skriver på et notat på telefonen og jeg skal poste dette imorgen. Jeg tenker på onsdag , da skal jeg på godmorgen Norge i 8 tiden og snakke litt angående innlegget jeg skrev på denne bloggen. Jeg skal være et ansikt på noen av barnevernskidsa som venter på noe de ikke vet hva er. Vi er kidsa som er tålmodige fordi vi vet at det er over 1000 andre prioriterte i køen. Kanskje 50 av disse vil få et fosterhjem i riktig tid. Over 500 andre blir plassert i beredskapshjem for å vente der i et "midlertidig" fosterhjem. Noen av de blir igjen plassert på instutisjon enten pga problemer de har kommet seg i etter å ha vært tolmodige for lenge. Noen havner der uten grunn, og andre er gitt opp. Noen av disse får igjen flytte hjem, et annet sted eller de er heldige å får en fosterfamilie eller familie hjem. Mens det kommer til å være noen som meg, som sitter å har et ønske om å ha normalitet til tross for omstendighetene.
Disse kidsa får høre igjen og igjen at alt kommer til å ordne seg. Samtidig får de høre om og om igjen at de har større risiko for å havne i rusproblemer, kriminalitet eller fattigdom/arbeidsløshet. Med en gang man forteller at man er barnevernsbarn så ser man hva mennesker er, på godt og vondt. Noen vil fortelle deg negative ting, se på deg rart og dømme deg. Andre vil ta avstand. Og andre vil være støttende gode mennesker som er der for å gi deg råd på veien.



Jeg husker jeg var ny på en ungdomsskole der det var et annet barnevernsbarn i klassen jeg havnet i. Han var veldig pratsom, noe folk så ned på etter som han virket oppmerksomhets søkende. Folk plagde han, fryste han ut av gjengene sine og snakket stygt om han til andre. Jeg syntes da denne kiden virket mye hyggeligere enn de andre ettersom det var de andre som snakket stygt, mens han ville alle alt godt. Han havnet ofte i argumenter med andre, noen ganger i slåsskamper. Han havnet i argumenter fordi han sto på sitt, han var desperat i å være sikker på at han ble hørt i det han sa. Om så det var en vits, eller et av hundre andre samtaleemne som kommer opp i et tiende klasse rom. På den tiden forsto jeg ikke helt hvorfor han aldri ga seg.
Men nå er jeg bedre rustet til det. Jeg har nå sittet rastløs på en Institusjon hvor jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg, jeg har gjort alt for å bli hørt.

Jeg har kjempet, selv for de små tingene. Og nå er det jeg som nekter å gi meg. Denne gutten ble ofte vist vekk fra skolen, der han tryglet om å bli istedenfor å dra hjem før. Elevene og læreren reagerte og det var som å se han bli buet ut av klasserommet gang på gang. Den ene gangen så jeg at noe var galt, han havnet i bråk på skolen og var utrolig nedenfor. Han satt alene i gangen og jeg satt meg ned ved siden av han og spurte om hva som EGENTLIG foregår for tiden, er sjelden folk spør hvordan det virkelig går spør du meg. Det er liksom ett overfladisk "hei! hvordan går det med deg da" når man møter naboen eller en bekjent på butikken. Der man ofte får et svar som "jo, det går bare bra det! med deg da?". Såklart kan dette stemme noen ganger. Men jeg tenker at det å spørre noen innimellom om hvordan det egentlig går - der det ikke er noe galt, er så mye bedre enn et overfladisk spørsmål til noen som virkelig trenger å snakke. Han holdt seg fortvilet og nedenfor på pannen der jakkeermet krøllet seg litt oppover. Jeg la merke til at håndleddene var rispet opp dypt, og at han hadde en kul i pannen. Jeg spurte han om hvordan det egentlig går, og jeg forklarte at det ikke var vits å fortelle meg at det gikk "fint". For det kunne jeg se på en mil avstand at det absolutt ikke gjorde. Han fortalte at faren ikke var så grei, at barnevernet ikke hørte på han lenger og at han er i ferd med å gi opp alt. Jeg så han i øynene og sa at han skal få det bedre på skolen fra nå av, at han kan snakke med meg og at han skulle slippe å sitte alene på skolen. Jeg reiste meg opp, tok han i hånden og dro han opp fra gulvet. Så spiste vi lunch sammen i storefri. Denne gutten har jeg fortsatt kontakt med. Jeg var kanskje ikke i helt lik situasjon, men jeg så det. Han er en av mange jeg ønsker at skal ha det bedre, at skal bli hørt og sett. Ønsker han alt godt. Han gjorde så mye for å bli sett og hørt, men folk så ikke på det som noe annet enn å være en som lager mye bråk. Ingen så noe. Jeg har også vært der hvor ingen ser og ingen hører, i en litt annen setting.





Det å leve i en egen verden der du ikke kan stole på noen, ingen hører, ingen ser, ingen føler det du føler. Det tror jeg både folk i og utenfor barnevernet kan kjenne seg igjen i. Der du så gjerne skulle ønske at noen kunne se det lille ingen andre ser...

Der alle andre ser ut til å gå med smilende masker, der du ikke vet hvordan du skal få din på igjen. Jeg har fått meldinger av over 100 tidligere barnevernsbarn, folk som aldri ble sett av barnevernet, barn og ungdommer i barnevernet akkurat nå og folk i min situasjon. Der de ønsker å fortelle meg sine historier, sine meninger og råd videre for meg.

Alle dere ønsker jeg å takke så utrolig mye, for som mange av de fortalte meg i meldinger og gutten jeg snakket om istad så følte alle at de var alene om det.Det gjør ikke jeg lenger, og det føles bra. Det er fortsatt muligheter i min situasjon og dette må jeg benytte meg av. Jeg må bruke rettighetene mine.
Fikk en melding der det sto "Du kjemper din sak, og jeg kjemper min. Men om en blir hørt, så hjelper det alle. Hilsen tidligere barnevernsbarn."


Så jeg vil stå på mitt, det har dere alle motivert meg til. En vakker dag har vi alt på stell. Takk for all støtte!

SØKER EN FAMILIE

Jeg er Rita Hansen og jeg er en jente på 16 år. Jeg har bodd under barnevernet i 14 år, og har vært på barnehjem, beredskapshjem og fosterhjem. Jeg bor nå på en barnevernsinstitusjon på en "omsorgs paragraf". Her har jeg fått vite at jeg skal bli i to år til, til jeg er 18 år og skal ut helt alene i verden. 

Vel det høres ut som en mye slit og jeg skjønner om du slutter å lese akkurat her.

Jeg er også en positiv jente som alltid smiler og ler. Jeg ønsker en normal hverdag, i en helt normal familie. Leter ikke etter noen "perfekt" familie eller voksenpersoner, jeg leter etter et sted jeg kan kalle hjemme og føle normalitet. Jeg ønsker å være med på familiemiddager og vite at jeg har noen 100% å feire jul med, både nå som 16 åring, og senere når jeg er kanskje 24.. Barnevernet sier det er for sent å lete etter fosterhjem, der fosterhjemstjenesten er laget for å være voksenpersoner som skal være som din "mor og far". Jeg vet at personene jeg søker etter ikke skal være min mor, eller min far. Men at disse menneskene kan være hjemme for meg, og ta et omsorgsansvar.
At disse menneskene kan være gode mennesker å ha for meg før jeg skal ut i voksen livet. Jeg har prøvd alt, og dette blir siste gang jeg prøver å få normalitet i hverdagen før jeg ender opp med å flytte ut uten noen mennesker rundt meg. 

Prosessen kan være så enkel at jeg møter noen hyggelige mennesker, og bruker tid på å bli kjent med de. Dersom(forhåpentlighvis) dette funker, så kan jeg komme på besøk noen helger. Ser man at dette også går fint, så kan det være et alternativ å flytte inn om det passer for alle parter... Oppfølging og tilskudd får man av barnevernet.

Ja.. jeg er fult klar over at jeg spør om jeg kan flytte inn, eller om du kjenner noen jeg kan flytte inn til. Dette er et stort spørsmål, men jo jeg spør.
Ja..jeg er fult klar over at å lage en blogg for at folk skal se dette virker rart. Men det er slik det er.







Om du som leser lurer på noe, ønsker å si noe, hva enn det måtte være
 kan du ta kontakt på 400 78 378. 


Jeg er en jente på snart 17 år som dere kanskje har sett litt i media angående min historie innenfor barnevern og et søk om et sted å bo. Mine hjertesaker er vanskeligheter i hverdagen, barnevern og barnevernsbarn, fysisk og psykisk helse, tanker og tankegang, hår og sminke er jeg også ekstremt opptatt av.


+Legg meg til som venn

Søk i bloggen


Design av

missindecisive
hits




DESIGN > REDIGER > MALER > INNLEGG



💭 selvransakelse (ritahansenw)

Her kan du skrive om deg selv og bloggen din.

+Legg meg til som venn

Søk i bloggen


Design av

missindecisive