ritahansenw - Jeg er en positiv jente på 16 år som ikke syntes det er for sent å få en normal hverdag.

(ikke)Perfekte Norge

perfekte pittelille Norge ...

Du ligger som et lite romvesen uten nese, ører og ben i magen til moren din. Du er ikke et foster enda, men en liten skapning uten form, funksjon, følelser og sanser.

Allerede er det satt planer eller ambisjoner for deg. Han skal bli fotballspiller, akkurat slik som faren var. Kanskje en eiendomsmegler eller lege...du skal gjøre noe stort.

Hun får sikkert blå øyne og blir nok like fort solbrun som moren sin, håret blir nok lyst og nordisk som aldri før.

Hun blir opptatt av skole og sminke og gutter enda senere.

"Åå dette kommer til å bli så bra" "jeg gleder meg til å se deg lille venn" hører du fra utsiden av magen du lever i.

Hos legen er du i magen på ultralyd skjekk og magen du lever i får høre at du er helt normal, perfekt størrelse og lengde. Du får høre ditt kjønn.

Når du blir født snus verden på hodet. Da foreldre og omverdenen må innse at du er er eget individ, du er du med en helt annen virkelighetsoppfattelse enn hva som ble satt for deg. Harde tider som småbarnsforeldre og en bråkete og krevende unge er nok det alle sliter med.

Press, fra alle kanter.

Du skal oppføre deg pent i barnehagen, få venner, si takk for maten og rydde fra deg asjetten. Du skal rydde rommet ditt og holde styr på lekene dine. Du skal høre på de voksne.

Noen år senere skal du være flink på skolen, du skal løpe fortest, du skal tegne finest og lese bra. Du skal gjøre leksene dine og gi finest gaver i bursdager.

Du skal synge finest på skole musikalen dere har i juletider, og du skal bli likt av alt og alle.

Du skal bruke fine klær og stelle håret pent. Du skal møte opp presis og være i alle skoletimer og skal ha aktiviteter på kvelden.

Noen år senere skal du ha noen å sitte med på bussen, du skal ha populære venner og du skal se bra ut. Du skal få 6ere på prøver, og du skal være den alle liker. Du skal være den som får alle til å le, du skal være den alle kan snakke med om alt og stole på. Du skal være perfekt og sjule alle feil.

På hjemmefronten skal du også være perfekt, du skal høre på voksne, bidra i husarbeid, være med å lage mat, du skal ha ryddig rom, du skal bruke ordentlige klær og ha orden i livet ditt.

Når du er voksen skal du ha en utdanning, en god jobb som du presterer bra på, et fint hus, en hund, barn, god mat på middagsbordet, en bil, en båt, en hytte, du skal ha familiemiddager og feire tradisjonelle høytider. Du skal ha utlandsferier folk blir sjalue på. Du skal vise din beste side akkurat som om at det ikke finnes noen negative.

Og det største presset av alt, er at du skal være glad.

Helt fra du er liten er ting bestemt, fastslått. Presset ligger på alle i vårt lille land. Barn, voksne og ungdommer.

Vi gjør dette til vårt samfunn, vi lager våres egne grupperinger der vi kaster ut mennesker fra vårt samfunn og nekter å ta de inn i varmen igjen.

Det er jo fint, i et slikt i-land vi bor i skal alt virke perfekt, det skal VÆRE perfekt. Dette kan være en bra ting, fordi det er en plan for alle i samfunnet- og man vet at hvis man ikke følger dette så blir du kastet ut fra samfunnet.

1.Du blir født

2.starter i barnehagen-får venner.

3.starter på barneskolen og oppfører deg bra. Lærer å lese å skrive.

4.starter på mellomtrinnet og der må du vokse opp til å bli ungdom.

5.starte på ungdomsskolen der du får bra karakterer, møter opp i alle timer og skal se bra ut og være sosial i form av venner og fritidsaktiviteter.

Du skal også vite hva du skal bli.

6. Videregående

7. Vidre utdanning, lærling eller jobb.

8. Egen bolig

9. Fast jobb

10. Samliv

11. Barn

12. Få bra med pensjon.

13. Død

Se for deg, du går i 1 klasse på barneskolen og får deg ingen venner.

Du bor ikke med foreldrene dine, men syntes det er normalt for det om.

Du har et fødselsmerke i pannen som folk erter deg for.

Du er annerledes og liker annerledes ting. Du liker ikke å leke, du liker hest og får derfor få venner. Så lite skal til for å bli kastet ut av samfunnet vårt.

At du ble ertet og ikke fikk noen venner gjorde kanskje at du ikke fullførte hverken ungdomskolen eller videregående skole- som igjen gjorde at du ikke fikk jobb. Vidre derifra klarte du ikke få deg egen bolig.

Dette grunnet at du ikke var normal?

Utseende press, perfeksjon press, presteringspress, utdanningspress, jobb press, yrke press, samlivs press, sosialt press.... Få dette til å gå rundt medfører unødvendig stress.

Jeg ser Norge på antidepressiva og angst medisin med smertestillende for nakken.

Oppvekst + Skole og utdanning og hva det innebærer sosialt og av konsentrasjonskapasitet er DEN VIKTIGSTE delen for at man skal få en bra fremtid i Norge. Av skole har jeg personlig lært en ting. Og det er at jeg aldri kommer til å være bra nok for noen og at jeg ikke får noen fremtid og at jeg burde frykte å falle ut av samfunnet og hva alle andre holder på med.

Den ene tingen jeg gjerne skulle likt å sett blitt lært bort på skolen er hvordan man takler press, hvordan samfunnet vårt er, hvordan man behandler andre og hvordan få bedre selvtillit.

Det blir ikke lært bort, for det må du lære selv. Og for noen, er det kanskje ikke det beste og vil føre de på en utrolig dårlig vei som ikke alle kommer seg ut av.

Jeg personlig har gått på mange skoler, bodd mange steder, sett grupperingen av fattige mennesker, normale mennesker og suksessfulle mennesker. Jeg har lært så mye, på godt og vondt.

Jeg er ung, hverken gikk jeg ferdig 10 klasse eller videregående skole, selvom jeg prøvde hardt.

Jeg sliter med å få jobb, og negativiteten rundt meg fordi jeg ikke har gått på skole har jeg merket godt.

Jeg er liksom ingen ting lenger, fordi jeg skiller meg ut for mye fra det perfekte Norge.

Av alle ting steller jeg meg "for" mye, jeg engasjerer meg "for" mye, "fokuserer for mye på ting som ikke er viktig", "jeg tar ikke ansvar ettersom jeg ikke går på skole"- men jeg betaler min egen mat- mine egne ting, jeg bor ikke med foreldrene mine... Jeg snakker "for mye" og "for fort"...

Jeg tror virkelig ikke på at jeg "ikke kan bli noe", jeg tror ikke på at noen kan bestemme at ting skal være slik for MEG..

Som vanlig vet jeg fortsatt ikke hvor jeg skal hen med dette inlegget..det er bare ting jeg tenker på kl 03:52 på natten innimellom...

Vet noen om ledig jobb?(:D)

Tenker du nå?

Dette er en tekst for deg som ønsker å tenke.

Jeg sitter nå, i 2015 den 20 september kl 01:13 og tenker...

Jeg tenker på alt. Tror de fleste pleier å ha noen dager i livet sitt der barndommen går i reprise i det slitne hodet, der du setter spørsmålstegn foran hvordan fremtiden vil se ut, der den minste ting blir kvernet og skvist på i hodet. Der alle tidligere hendelser og valg blir gjort om til spørsmål der du spør deg selv ; hva ville blitt annerledes om jeg bare hadde gjort det eller det istedenfor...

Hvorfor gjorde jeg det?

Hva fikk meg til å gjøre slik jeg gjorde?

Du tenker ofte dette fordi det er noen ting du kunne dødd for å gjort annerledes. Du angrer så fælt...

Alt blir dårlig av denne tankegangen, og det er du klar over. Men du klarer fortsatt ikke endre dette... Du klarer ikke, du vil ikke og du forstår kanskje ikke helt hvordan du skulle fått det til heller..

På toppen av det hele så forstår ingen. Klart de gjør, men i ditt hode så forstår ingen. Du sier til deg selv at ting ikke ordner seg for deg, selvom du egentlig sitter med et kjempestort håp om at det skal gjøre det.

Du og tankene dine sier imot hverandre, og prøver å nekte for at du og tankene er DU. De prøver å være to forskjellige ting som stadig skal jobbe mot hverandre, isstedenfor med hverandre slik som de egentlig skal.

Du kan sitte i tankene i flere år, det er som en sykdom- og kanskje det egentlig er det?

Jeg tenker på den gangen i barnehagen når jeg ble dyttet til av en gutt fordi han tok husken min og nektet meg å gi den tilbake og jeg ga meg ikke på flekken! Jeg ble kjempelei meg og sluttet ikke å prøve uansett hvor lei meg jeg var. Og det var ingen som hjalp til da. Kanskje det var fordi jeg ikke spurte?

Det får meg til å tenke på hvor sta jeg var... Og hvor sta jeg er enda. At jeg alltid har kjempet alene, selvom jeg har blitt så sliten og nedenfor av å gjøre det...nekter hjelp av noen i hver lille ting. Fordi om jeg klarer det så skal ingen stjele den gleden, og si at se gjorde mere enn jeg gjorde.

Jeg tenker på hvorfor jeg er så opptatt av at ingen skal stjele gleden fra meg... Det er kanskje fordi jeg har følt meg liten før... Alle har det, noen mere enn andre. Kanskje det er fordi ingen likte meg når jeg var yngre...jeg var muligens for intens... Men igjen fordi jeg var så sta, jeg ville lykkes...men ingen visste det på den tiden- ikke engang jeg.

Vidre går hodet mitt i ring vidre og vidre derifra. Men hvorfor følte du deg liten? Hvorfor, hvorfor, hvorfor...

Jeg tenker på om jeg egentlig syntes Norge som egentlig ikke klarer å ta vare på sine egne er bra nok for flyktningene man ser på nyhetene, noen av de flyktingene som kommer til Norge. Eller er det jeg som ikke er bra nok for Norge? Ikke vet jeg

Jeg lurer også på hvorfor jeg ikke kan motta mms, det er sykt irriterende...

Jeg tenker på hvor Mange som sitter i et dårlig hjem, hvor mange som blir tatt med av barnevernet, og jeg tenker mest på de som får det dårligere etterpå...

Akkurat nå tenker jeg på at det er litt fantastisk at hodet ikke bare slår seg av eller slutter å funkere når det er for mye som skjer på en gang, slik som en datamaskin gjør.

Det er vel kanskje fordi hodet ikke er laget slik at det bare skal slutte? Eller...nå skrev jeg det akkurat som om at jeg ikke visste dette fra før av. Hjerne ER laget slik... Og det forvirrer meg. Det ser ut som om at alt forvirrer meg for tiden. Fordi i mitt hode er det så mange svar på alt, og jeg må selv finne ut hvem som er lurest...

Blar frem og tilbake i bildene på telefonen min, bare for å se hva jeg tenker om hvert bilde og hvert øyeblikk. Og da fungerer hjernen min annerledes... Da får du en reaksjon bare, fordi du kan se tingene på en måte.. Jeg smiler, eller ler...eller ingen reaksjon. Hvorfor gjør jeg det?

Hvis man lærer seg å forstå hvordan hjernen sin fungerer, vil den da hjelpe deg mere?

Nei. Overhodet ikke(ha-ha, overhodet) morsomt, vet ikke om noen forstod den egentlig men.

Av en eller annen grunn prøver jeg å nå noen... Jeg er ikke helt klar over hvorfor selv, kanskje er det fordi jeg føler jeg har noe å si..

Kanskje ikke til alle. Men til tenkende-merkelige mennesker som meg? Må være noen flere slike ..

Jeg vet ikke helt hva meningen med dette inlegget er...men om du fortsatt leser tenker jeg du vil høre noen oppdateringer i mitt liv. Og om du ikke vet hvem jeg er, så er jeg hun på snart 17 år som bor på en instutisjon, som søkte etter et annet sted å bo- og plutselig var på tv med over en million mennesker som så det... Ja...joa.. Oppdateringen om hun er egentlig ganske kjedelig. - hun bor på samme stedet, hun er med de samme folkene, hun bruker tid på det samme, hun droppet ut av skolen for andre gang og er jobbsøkende. Faktisk er jeg fornøyd med det sånn, bortsett fra bosituasjonen da-såklart.

Har kommet litt lengre iallefall.

Nå som du har lest dette inlegget.. Tror jeg du forsto at det ikke har så mye mening..eller har det det?


Jeg er en jente på snart 17 år som dere kanskje har sett litt i media angående min historie innenfor barnevern og et søk om et sted å bo. Mine hjertesaker er vanskeligheter i hverdagen, barnevern og barnevernsbarn, fysisk og psykisk helse, tanker og tankegang, hår og sminke er jeg også ekstremt opptatt av.


+Legg meg til som venn

Søk i bloggen


Design av

missindecisive
hits




DESIGN > REDIGER > MALER > INNLEGG



(ikke)Perfekte Norge (ritahansenw)

Her kan du skrive om deg selv og bloggen din.

+Legg meg til som venn

Søk i bloggen


Design av

missindecisive