ritahansenw - Jeg er en positiv jente på 16 år som ikke syntes det er for sent å få en normal hverdag.

(ikke)Perfekte Norge

perfekte pittelille Norge ...

Du ligger som et lite romvesen uten nese, ører og ben i magen til moren din. Du er ikke et foster enda, men en liten skapning uten form, funksjon, følelser og sanser.

Allerede er det satt planer eller ambisjoner for deg. Han skal bli fotballspiller, akkurat slik som faren var. Kanskje en eiendomsmegler eller lege...du skal gjøre noe stort.

Hun får sikkert blå øyne og blir nok like fort solbrun som moren sin, håret blir nok lyst og nordisk som aldri før.

Hun blir opptatt av skole og sminke og gutter enda senere.

"Åå dette kommer til å bli så bra" "jeg gleder meg til å se deg lille venn" hører du fra utsiden av magen du lever i.

Hos legen er du i magen på ultralyd skjekk og magen du lever i får høre at du er helt normal, perfekt størrelse og lengde. Du får høre ditt kjønn.

Når du blir født snus verden på hodet. Da foreldre og omverdenen må innse at du er er eget individ, du er du med en helt annen virkelighetsoppfattelse enn hva som ble satt for deg. Harde tider som småbarnsforeldre og en bråkete og krevende unge er nok det alle sliter med.

Press, fra alle kanter.

Du skal oppføre deg pent i barnehagen, få venner, si takk for maten og rydde fra deg asjetten. Du skal rydde rommet ditt og holde styr på lekene dine. Du skal høre på de voksne.

Noen år senere skal du være flink på skolen, du skal løpe fortest, du skal tegne finest og lese bra. Du skal gjøre leksene dine og gi finest gaver i bursdager.

Du skal synge finest på skole musikalen dere har i juletider, og du skal bli likt av alt og alle.

Du skal bruke fine klær og stelle håret pent. Du skal møte opp presis og være i alle skoletimer og skal ha aktiviteter på kvelden.

Noen år senere skal du ha noen å sitte med på bussen, du skal ha populære venner og du skal se bra ut. Du skal få 6ere på prøver, og du skal være den alle liker. Du skal være den som får alle til å le, du skal være den alle kan snakke med om alt og stole på. Du skal være perfekt og sjule alle feil.

På hjemmefronten skal du også være perfekt, du skal høre på voksne, bidra i husarbeid, være med å lage mat, du skal ha ryddig rom, du skal bruke ordentlige klær og ha orden i livet ditt.

Når du er voksen skal du ha en utdanning, en god jobb som du presterer bra på, et fint hus, en hund, barn, god mat på middagsbordet, en bil, en båt, en hytte, du skal ha familiemiddager og feire tradisjonelle høytider. Du skal ha utlandsferier folk blir sjalue på. Du skal vise din beste side akkurat som om at det ikke finnes noen negative.

Og det største presset av alt, er at du skal være glad.

Helt fra du er liten er ting bestemt, fastslått. Presset ligger på alle i vårt lille land. Barn, voksne og ungdommer.

Vi gjør dette til vårt samfunn, vi lager våres egne grupperinger der vi kaster ut mennesker fra vårt samfunn og nekter å ta de inn i varmen igjen.

Det er jo fint, i et slikt i-land vi bor i skal alt virke perfekt, det skal VÆRE perfekt. Dette kan være en bra ting, fordi det er en plan for alle i samfunnet- og man vet at hvis man ikke følger dette så blir du kastet ut fra samfunnet.

1.Du blir født

2.starter i barnehagen-får venner.

3.starter på barneskolen og oppfører deg bra. Lærer å lese å skrive.

4.starter på mellomtrinnet og der må du vokse opp til å bli ungdom.

5.starte på ungdomsskolen der du får bra karakterer, møter opp i alle timer og skal se bra ut og være sosial i form av venner og fritidsaktiviteter.

Du skal også vite hva du skal bli.

6. Videregående

7. Vidre utdanning, lærling eller jobb.

8. Egen bolig

9. Fast jobb

10. Samliv

11. Barn

12. Få bra med pensjon.

13. Død

Se for deg, du går i 1 klasse på barneskolen og får deg ingen venner.

Du bor ikke med foreldrene dine, men syntes det er normalt for det om.

Du har et fødselsmerke i pannen som folk erter deg for.

Du er annerledes og liker annerledes ting. Du liker ikke å leke, du liker hest og får derfor få venner. Så lite skal til for å bli kastet ut av samfunnet vårt.

At du ble ertet og ikke fikk noen venner gjorde kanskje at du ikke fullførte hverken ungdomskolen eller videregående skole- som igjen gjorde at du ikke fikk jobb. Vidre derifra klarte du ikke få deg egen bolig.

Dette grunnet at du ikke var normal?

Utseende press, perfeksjon press, presteringspress, utdanningspress, jobb press, yrke press, samlivs press, sosialt press.... Få dette til å gå rundt medfører unødvendig stress.

Jeg ser Norge på antidepressiva og angst medisin med smertestillende for nakken.

Oppvekst + Skole og utdanning og hva det innebærer sosialt og av konsentrasjonskapasitet er DEN VIKTIGSTE delen for at man skal få en bra fremtid i Norge. Av skole har jeg personlig lært en ting. Og det er at jeg aldri kommer til å være bra nok for noen og at jeg ikke får noen fremtid og at jeg burde frykte å falle ut av samfunnet og hva alle andre holder på med.

Den ene tingen jeg gjerne skulle likt å sett blitt lært bort på skolen er hvordan man takler press, hvordan samfunnet vårt er, hvordan man behandler andre og hvordan få bedre selvtillit.

Det blir ikke lært bort, for det må du lære selv. Og for noen, er det kanskje ikke det beste og vil føre de på en utrolig dårlig vei som ikke alle kommer seg ut av.

Jeg personlig har gått på mange skoler, bodd mange steder, sett grupperingen av fattige mennesker, normale mennesker og suksessfulle mennesker. Jeg har lært så mye, på godt og vondt.

Jeg er ung, hverken gikk jeg ferdig 10 klasse eller videregående skole, selvom jeg prøvde hardt.

Jeg sliter med å få jobb, og negativiteten rundt meg fordi jeg ikke har gått på skole har jeg merket godt.

Jeg er liksom ingen ting lenger, fordi jeg skiller meg ut for mye fra det perfekte Norge.

Av alle ting steller jeg meg "for" mye, jeg engasjerer meg "for" mye, "fokuserer for mye på ting som ikke er viktig", "jeg tar ikke ansvar ettersom jeg ikke går på skole"- men jeg betaler min egen mat- mine egne ting, jeg bor ikke med foreldrene mine... Jeg snakker "for mye" og "for fort"...

Jeg tror virkelig ikke på at jeg "ikke kan bli noe", jeg tror ikke på at noen kan bestemme at ting skal være slik for MEG..

Som vanlig vet jeg fortsatt ikke hvor jeg skal hen med dette inlegget..det er bare ting jeg tenker på kl 03:52 på natten innimellom...

Vet noen om ledig jobb?(:D)

Tenker du nå?

Dette er en tekst for deg som ønsker å tenke.

Jeg sitter nå, i 2015 den 20 september kl 01:13 og tenker...

Jeg tenker på alt. Tror de fleste pleier å ha noen dager i livet sitt der barndommen går i reprise i det slitne hodet, der du setter spørsmålstegn foran hvordan fremtiden vil se ut, der den minste ting blir kvernet og skvist på i hodet. Der alle tidligere hendelser og valg blir gjort om til spørsmål der du spør deg selv ; hva ville blitt annerledes om jeg bare hadde gjort det eller det istedenfor...

Hvorfor gjorde jeg det?

Hva fikk meg til å gjøre slik jeg gjorde?

Du tenker ofte dette fordi det er noen ting du kunne dødd for å gjort annerledes. Du angrer så fælt...

Alt blir dårlig av denne tankegangen, og det er du klar over. Men du klarer fortsatt ikke endre dette... Du klarer ikke, du vil ikke og du forstår kanskje ikke helt hvordan du skulle fått det til heller..

På toppen av det hele så forstår ingen. Klart de gjør, men i ditt hode så forstår ingen. Du sier til deg selv at ting ikke ordner seg for deg, selvom du egentlig sitter med et kjempestort håp om at det skal gjøre det.

Du og tankene dine sier imot hverandre, og prøver å nekte for at du og tankene er DU. De prøver å være to forskjellige ting som stadig skal jobbe mot hverandre, isstedenfor med hverandre slik som de egentlig skal.

Du kan sitte i tankene i flere år, det er som en sykdom- og kanskje det egentlig er det?

Jeg tenker på den gangen i barnehagen når jeg ble dyttet til av en gutt fordi han tok husken min og nektet meg å gi den tilbake og jeg ga meg ikke på flekken! Jeg ble kjempelei meg og sluttet ikke å prøve uansett hvor lei meg jeg var. Og det var ingen som hjalp til da. Kanskje det var fordi jeg ikke spurte?

Det får meg til å tenke på hvor sta jeg var... Og hvor sta jeg er enda. At jeg alltid har kjempet alene, selvom jeg har blitt så sliten og nedenfor av å gjøre det...nekter hjelp av noen i hver lille ting. Fordi om jeg klarer det så skal ingen stjele den gleden, og si at se gjorde mere enn jeg gjorde.

Jeg tenker på hvorfor jeg er så opptatt av at ingen skal stjele gleden fra meg... Det er kanskje fordi jeg har følt meg liten før... Alle har det, noen mere enn andre. Kanskje det er fordi ingen likte meg når jeg var yngre...jeg var muligens for intens... Men igjen fordi jeg var så sta, jeg ville lykkes...men ingen visste det på den tiden- ikke engang jeg.

Vidre går hodet mitt i ring vidre og vidre derifra. Men hvorfor følte du deg liten? Hvorfor, hvorfor, hvorfor...

Jeg tenker på om jeg egentlig syntes Norge som egentlig ikke klarer å ta vare på sine egne er bra nok for flyktningene man ser på nyhetene, noen av de flyktingene som kommer til Norge. Eller er det jeg som ikke er bra nok for Norge? Ikke vet jeg

Jeg lurer også på hvorfor jeg ikke kan motta mms, det er sykt irriterende...

Jeg tenker på hvor Mange som sitter i et dårlig hjem, hvor mange som blir tatt med av barnevernet, og jeg tenker mest på de som får det dårligere etterpå...

Akkurat nå tenker jeg på at det er litt fantastisk at hodet ikke bare slår seg av eller slutter å funkere når det er for mye som skjer på en gang, slik som en datamaskin gjør.

Det er vel kanskje fordi hodet ikke er laget slik at det bare skal slutte? Eller...nå skrev jeg det akkurat som om at jeg ikke visste dette fra før av. Hjerne ER laget slik... Og det forvirrer meg. Det ser ut som om at alt forvirrer meg for tiden. Fordi i mitt hode er det så mange svar på alt, og jeg må selv finne ut hvem som er lurest...

Blar frem og tilbake i bildene på telefonen min, bare for å se hva jeg tenker om hvert bilde og hvert øyeblikk. Og da fungerer hjernen min annerledes... Da får du en reaksjon bare, fordi du kan se tingene på en måte.. Jeg smiler, eller ler...eller ingen reaksjon. Hvorfor gjør jeg det?

Hvis man lærer seg å forstå hvordan hjernen sin fungerer, vil den da hjelpe deg mere?

Nei. Overhodet ikke(ha-ha, overhodet) morsomt, vet ikke om noen forstod den egentlig men.

Av en eller annen grunn prøver jeg å nå noen... Jeg er ikke helt klar over hvorfor selv, kanskje er det fordi jeg føler jeg har noe å si..

Kanskje ikke til alle. Men til tenkende-merkelige mennesker som meg? Må være noen flere slike ..

Jeg vet ikke helt hva meningen med dette inlegget er...men om du fortsatt leser tenker jeg du vil høre noen oppdateringer i mitt liv. Og om du ikke vet hvem jeg er, så er jeg hun på snart 17 år som bor på en instutisjon, som søkte etter et annet sted å bo- og plutselig var på tv med over en million mennesker som så det... Ja...joa.. Oppdateringen om hun er egentlig ganske kjedelig. - hun bor på samme stedet, hun er med de samme folkene, hun bruker tid på det samme, hun droppet ut av skolen for andre gang og er jobbsøkende. Faktisk er jeg fornøyd med det sånn, bortsett fra bosituasjonen da-såklart.

Har kommet litt lengre iallefall.

Nå som du har lest dette inlegget.. Tror jeg du forsto at det ikke har så mye mening..eller har det det?

Hvorfor rømmer barnevernsbarna?

Det er tusenvis dokumenterte rømninger fra fosterhjem og institusjoner iløpet av et år uten at resten av befolkningen tenker noe over at dette i det hele tatt skjer. 


Jeg vil snakke i hovedsak om barnevernsinstitusjoner i dette innlegget for å fortelle dere litt om mine erfaringer, og andresDet blir skrevet om dødsfall, rusmisbruk og seksuelle overgrep mens ungdommer fra ulike barnevernsinstitusjoner har rømt. Politiet kritiserer barnevernet, mens barneverns-advokater i samarbeid med barnevernsledere forsvarer barnevernet med å fortelle at de jobber raskt med å finne tilbake ungdommene. Tok meg tid til å søke opp tilfeller av dette i media, og der fant jeg dette.



Her kan dere se noen eksempler på at JO, dette skjer. Og JO, det skjer ofte... Nesten hver dag.
Men hvorfor står det ikke noe om hvorfor? Finnes det mennesker på flukt i Norge? Vårt lille gode og trygge Norge?
Ja, ja det gjør det. Det er barn og unge på flukt, fra barnevernet? Fra problemer? Fra utrygghet?

Hvordan gir dette mening, "hvorfor vil disse barna rømme og utsette seg selv for flere dager og netter/ måneder uten mat, penger, trygghet og tilogmed kan risikere og sove ute!" Disse barna må være gale tenker du kanskje, "disse barna må passes bedre på",  "de trenger strengere regler" sier de.





Jeg, Rita Hansen(avisjenten, hun som lagde den bloggen og snakket på God morgen Norge angående bloggen sin) har vært på rømmen, samme med over 759 andre barnevernsbarn. Det står skrevet i media om farlige, ustabile, gale og umodne ungdommer som ingen klarer å holde styr på. I et innlegg av aftenposten har de fortalt om en rømning der politiet stiller spørsmålet : Hvorfor klarer ingen å holde styr på disse ungdommene? 

Jeg har gått flere dager uten mat, og jeg har sovet ute. Men jeg har også hatt det fint. Jeg har fått nye klær og spist biff på restaurant med en hyggelig familie i nettverket mitt. Jeg har også vært på kino med venner, overnattet hos venner, grillet marshmallowes i peisen,  vært i familieselskaper og bursdager.

Noen ganger må man sove ute og gå uten mat for å lære og sette pris på ting. Og andre ganger trenger man å rømme for å huske hvordan det er å ha det fint. Begge deler er lett å glemme, alt for lett.



Barnevern og politi vil alltid følge "detverstesomkanskje-regelen" og det er forståelig ettersom de har hørt om voldtekter, dødsfall, rusmidler og vold når ungdommer er på flukt. Men ettersom ungdommene på flukt er villig til å utsette seg selv for alt dette, da må det være en sterk grunn og en trang til å gjøre noe som likevel får disse kidsa til å gjøre dette. 

Jeg har vært på "rømmen"...(kall det hva du vil), og jeg har aldri fått spørsmålet om HVORFOR jeg rømmer. Noe som må være det viktigste å spørre om i en slik situasjon. Jeg personlig har aldri dratt fra institusjonen jeg bor på med mål om å aldri komme tilbake eller være borte mange måneder for å si det slik. Jeg har pleid å være borte 2-6 dager, for å så komme tilbake av meg selv. 

Du som leser sitter kanskje med to tanker i hodet. Enten tenker du "Men Rita, nå har jeg lest helt hit og jeg har enda ikke funnet svaret på spørsmålet på overskriften din" eller så tenker du at du kan tenke deg til svaret selv.

Uansett vil jeg fortelle hvorfor jeg eller folk jeg personlig har snakket med rømmer fra barnevernet. Barnevernet som skal verne barna og gi dem omsorg. Men først vil jeg komme med en liten sammenlikning av ungdommer som bor hjemme, og ungdommer i barnevernet. Mitt syn på min situasjon iforhold til andre ungdommer sin situasjon.

De er ungdommer. vi er lovbrytere.
De er normale, vi er outcast.
De er familie, og vi er glemt.

Barnevernsbarn vs hjemmeboende har for store forskjeller. De smaker alkohol og får husarrest. Vi har "rus og alkoholproblemer". De blir tilgitt, og vi har aldri fått en sjanse. 

De går hjem å får normalitet, omsorg og trygghet. Vi stikker av, flykter for å få dette.

Jeg har fortalt ledere ved TUA, tiltak for ungdom Agder - at jeg ønsker omsorg. Som svar fikk jeg at hus, strøm, vann og mat er omsorg. Jeg ristet på hodet og gikk og la meg. Jeg kunne vært helt uten tak over hodet i bytte mot litt omsorg til tider.
Være med i familiemiddager igjen, bli invitert i bryllup og bursdager igjen. Men istedenfor sitter jeg på en institusjon jeg ikke kommer ut av med mindre jeg går til sak mot barnevernet, der det er forskjellige ansatte hver fjerde dag slik at man aldri har det stabilt rundt seg. Man vet aldri om man kommer til å se dette mennesket igjen, og man kan ikke kontakte de på noen måte fordi det strider mot loven...og hvem vil vel ta med seg jobben de lever av hjem? I dette menneskestyrte systemet er vi bare et nummer på et papir, sak 34 987. En jobb, en sak. Men jeg vil fortelle disse menneskene som styrer alt, politikere, barnevernsledere, saksbehandlere og barneverns ansatte - at vi er så mye mer enn det- vi er mennesker, vi er ungdommer, vi har en sjel og en personlighet som skal tilpasses. Og institusjoner er slettes ikke laget for alle. Men hva gjør vi med disse? 

Om vi bruker meg som eksempel så er jeg glad i hår og sminke og sånn. Jeg er glad i dyr, spesielt hest etter en utrolig fin oppvekst med det. Jeg er musikkinteressert og liker å synge. Jeg er sta, men glad. Jeg er voksen og reflektert(til å være ung). Jeg er sosial, har mange venner. Jeg er glad i mennesker og har en kjæreste. Alt dette skal man kunne ta med i min beskrivelse etter behov. Jeg har behov for å være sosial, jeg har behov for å ha en fritidsaktivitet, jeg har behov for å ha en interesse,, jeg har behov for å stå på mitt, jeg har behov for å være glad, jeg har behov for at noen skal høre på tingene jeg har å si ettersom jeg er moden, jeg har behov for å ha mennesker å være glad i, og at mennesker skal være glad i meg. Jeg har behov for å tilbringe tid med kjæresten min. Jeg har behov for å være normal, og være en del av noe. Jeg har behov for mat. Jeg har behov for at voksenpersonene rundt meg skal gå over ens med vennene mine, kjæresten min og broren min. 










Dette hadde jo vært fint det, men i praksis har jeg erfart at det er vanskelig for barnevernet og tilpasse en hver ungdom sine behov. Jeg spør jo om mye.. Jeg kan ikke ha hesten min i hagen når jeg bor i et boligfelt i Bærum, og jeg kan ikke vekke naboen med syngingen min midt på natten, barnevernet vil jo hindre meg i å være med kjæresten min, jeg kan ikke være glad hele tiden, jeg kan ikke forvente å bli hørt i alt jeg sier og det ER vanskelig å være normal når man må forholde seg til hvordan en institusjon skal være. Istedenfor kommer politiet hjem til bestevenninnen din når du er der i familie-bursdag der venninnen min og moren hennes feiret bursdag sammen. Istedenfor truer de foreldrene til kjæresten din med politiet. Istedenfor truer de kjæresten din med anmeldelse fordi han er 4 år eldre enn deg, selvom det ikke er noe galt i det. Istedenfor kommer institusjonsansatte inn til familien til venninnen din og forteller moren hennes at det er forbudt å sove hos andre. Istedenfor nekter de deg å dra ut av huset, og truer med å ringe politiet om du går. Isstedenfor nekter de deg å dra på besøk til kusinen din fordi hun bor for langt unna. Og de nekter å kjøre deg til stedet du vokste opp på fordi de ikke gidder 
å kjøre så langt.

Det ER vanskelig å få gjort noe med situasjonen man er i, og det er ikke alltid barnevern og ungdommer er enig i hva som er det beste for barnet. Så nei, jeg har ikke "fått" en familie enda, fordi barnevernet ikke mener det er det beste for meg.


Kjære barnevernsledere, politi, barneverns ansatte, saksbehandlere og barnevernsvakter i alle kommuner. Ungdommer i barnevernet rømmer fordi de ønsker normalitet, trygghet og omsorg som de ikke får der de er blitt plassert. 



ALT PÅ STELL

 

 

Alt jeg sier nå er mine meninger, er ikke helt sikker på 100% statistikk i det jeg snakker om, det viktigste er at man får med seg meningen. Du som leser har hundre prosent rettigheter til å kommentere akkurat det dere mener, og dette er et innlegg fri for tolkninger.


Klokken er 01:20 presis, har musikk på øret. Jeg hører onkelp rappe om folk som meg, og at en dag så har vi alt på stell. Jeg skriver på et notat på telefonen og jeg skal poste dette imorgen. Jeg tenker på onsdag , da skal jeg på godmorgen Norge i 8 tiden og snakke litt angående innlegget jeg skrev på denne bloggen. Jeg skal være et ansikt på noen av barnevernskidsa som venter på noe de ikke vet hva er. Vi er kidsa som er tålmodige fordi vi vet at det er over 1000 andre prioriterte i køen. Kanskje 50 av disse vil få et fosterhjem i riktig tid. Over 500 andre blir plassert i beredskapshjem for å vente der i et "midlertidig" fosterhjem. Noen av de blir igjen plassert på instutisjon enten pga problemer de har kommet seg i etter å ha vært tolmodige for lenge. Noen havner der uten grunn, og andre er gitt opp. Noen av disse får igjen flytte hjem, et annet sted eller de er heldige å får en fosterfamilie eller familie hjem. Mens det kommer til å være noen som meg, som sitter å har et ønske om å ha normalitet til tross for omstendighetene.
Disse kidsa får høre igjen og igjen at alt kommer til å ordne seg. Samtidig får de høre om og om igjen at de har større risiko for å havne i rusproblemer, kriminalitet eller fattigdom/arbeidsløshet. Med en gang man forteller at man er barnevernsbarn så ser man hva mennesker er, på godt og vondt. Noen vil fortelle deg negative ting, se på deg rart og dømme deg. Andre vil ta avstand. Og andre vil være støttende gode mennesker som er der for å gi deg råd på veien.



Jeg husker jeg var ny på en ungdomsskole der det var et annet barnevernsbarn i klassen jeg havnet i. Han var veldig pratsom, noe folk så ned på etter som han virket oppmerksomhets søkende. Folk plagde han, fryste han ut av gjengene sine og snakket stygt om han til andre. Jeg syntes da denne kiden virket mye hyggeligere enn de andre ettersom det var de andre som snakket stygt, mens han ville alle alt godt. Han havnet ofte i argumenter med andre, noen ganger i slåsskamper. Han havnet i argumenter fordi han sto på sitt, han var desperat i å være sikker på at han ble hørt i det han sa. Om så det var en vits, eller et av hundre andre samtaleemne som kommer opp i et tiende klasse rom. På den tiden forsto jeg ikke helt hvorfor han aldri ga seg.
Men nå er jeg bedre rustet til det. Jeg har nå sittet rastløs på en Institusjon hvor jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg, jeg har gjort alt for å bli hørt.

Jeg har kjempet, selv for de små tingene. Og nå er det jeg som nekter å gi meg. Denne gutten ble ofte vist vekk fra skolen, der han tryglet om å bli istedenfor å dra hjem før. Elevene og læreren reagerte og det var som å se han bli buet ut av klasserommet gang på gang. Den ene gangen så jeg at noe var galt, han havnet i bråk på skolen og var utrolig nedenfor. Han satt alene i gangen og jeg satt meg ned ved siden av han og spurte om hva som EGENTLIG foregår for tiden, er sjelden folk spør hvordan det virkelig går spør du meg. Det er liksom ett overfladisk "hei! hvordan går det med deg da" når man møter naboen eller en bekjent på butikken. Der man ofte får et svar som "jo, det går bare bra det! med deg da?". Såklart kan dette stemme noen ganger. Men jeg tenker at det å spørre noen innimellom om hvordan det egentlig går - der det ikke er noe galt, er så mye bedre enn et overfladisk spørsmål til noen som virkelig trenger å snakke. Han holdt seg fortvilet og nedenfor på pannen der jakkeermet krøllet seg litt oppover. Jeg la merke til at håndleddene var rispet opp dypt, og at han hadde en kul i pannen. Jeg spurte han om hvordan det egentlig går, og jeg forklarte at det ikke var vits å fortelle meg at det gikk "fint". For det kunne jeg se på en mil avstand at det absolutt ikke gjorde. Han fortalte at faren ikke var så grei, at barnevernet ikke hørte på han lenger og at han er i ferd med å gi opp alt. Jeg så han i øynene og sa at han skal få det bedre på skolen fra nå av, at han kan snakke med meg og at han skulle slippe å sitte alene på skolen. Jeg reiste meg opp, tok han i hånden og dro han opp fra gulvet. Så spiste vi lunch sammen i storefri. Denne gutten har jeg fortsatt kontakt med. Jeg var kanskje ikke i helt lik situasjon, men jeg så det. Han er en av mange jeg ønsker at skal ha det bedre, at skal bli hørt og sett. Ønsker han alt godt. Han gjorde så mye for å bli sett og hørt, men folk så ikke på det som noe annet enn å være en som lager mye bråk. Ingen så noe. Jeg har også vært der hvor ingen ser og ingen hører, i en litt annen setting.





Det å leve i en egen verden der du ikke kan stole på noen, ingen hører, ingen ser, ingen føler det du føler. Det tror jeg både folk i og utenfor barnevernet kan kjenne seg igjen i. Der du så gjerne skulle ønske at noen kunne se det lille ingen andre ser...

Der alle andre ser ut til å gå med smilende masker, der du ikke vet hvordan du skal få din på igjen. Jeg har fått meldinger av over 100 tidligere barnevernsbarn, folk som aldri ble sett av barnevernet, barn og ungdommer i barnevernet akkurat nå og folk i min situasjon. Der de ønsker å fortelle meg sine historier, sine meninger og råd videre for meg.

Alle dere ønsker jeg å takke så utrolig mye, for som mange av de fortalte meg i meldinger og gutten jeg snakket om istad så følte alle at de var alene om det.Det gjør ikke jeg lenger, og det føles bra. Det er fortsatt muligheter i min situasjon og dette må jeg benytte meg av. Jeg må bruke rettighetene mine.
Fikk en melding der det sto "Du kjemper din sak, og jeg kjemper min. Men om en blir hørt, så hjelper det alle. Hilsen tidligere barnevernsbarn."


Så jeg vil stå på mitt, det har dere alle motivert meg til. En vakker dag har vi alt på stell. Takk for all støtte!


Jeg er en jente på snart 17 år som dere kanskje har sett litt i media angående min historie innenfor barnevern og et søk om et sted å bo. Mine hjertesaker er vanskeligheter i hverdagen, barnevern og barnevernsbarn, fysisk og psykisk helse, tanker og tankegang, hår og sminke er jeg også ekstremt opptatt av. .


+Legg meg til som venn

Søk i bloggen


Design av

missindecisive
hits




DESIGN > REDIGER > MALER > INNLEGG



(ikke)Perfekte Norge (ritahansenw)

Her kan du skrive om deg selv og bloggen din.

+Legg meg til som venn

Søk i bloggen


Design av

missindecisive